På konsert blant trøndere

Etter seks og et halvt års fravær hadde den norske superrockegruppa Seigmen konsert under Uka i Trondhjem. Fantastisk! Med to venner fløy jeg opp samme dag, med retur neste morgen. Det var hardt men verdt det.

Trondhjem er en sjarmerende by. Men én ting la jeg merke til. Alle pratet akkurat som Are og Odin. Utrolig irriterende! Og etter to øl før konserten finner man sannelig ut hvem vennene sine er. Da ble jeg beskyldt for å ”ta etter dialekten”, snakke over middels høyt (spesielt da jeg kom med Are og Odin-bemerkningen, noe som de hevdet fikk flere til å snu på hodet), og til slutt inneha ”fylleentusiasme”. Etter to øl! Hadde de bare kalt meg barnslig...

Etter en fantastisk konsert der 5107 mennesker simultangynget i det store teltet i Dødens Dal, prøvde vi å menge oss med de innfødte på pub, noe som viste seg å være klin umulig. Dette skyldtes i stor grad at ingen kun kledde seg i svart, slik vi hadde gjort, og alle andre hadde hamstret fem-seks halvlitere hver ettersom det var 3 minutter til ølserveringen stoppet. Vi satt der med to Smirnoff-spritzere og en kaffe. Trønderne ved nabobordet kjøpte ikke helt historien om at vi var piloter som snart skulle på jobb. Men de var lystige disse bartemennene, og ville nok mer enn gjerne ha delt på sine to nordlandshorer om vi hadde innyndet oss med noen festlige Oslofolkvitser. Ingen er så fulle eller fulle på samme måte som fulle trøndere.

Første buss til flyplassen kom først i fire-halv fem-tiden. Som straff for slett fremsyn og planlegging satt vi alle tre og frøs på den øde bussentralen, mens vi ventet på flybussen. Vi passerte tiden med å sammligne komiske hetteteknikker og snike oss vekk fra den som duppet av.