Har du også barnetroen?

Alle snakker så mye om denne forbaskede barnetroen, men hva pokker er det? Barn tror på veldig mye rart, deriblant
Så, de som stadig hevder de har barnetroen i behold er bare skrekkelige barnslige og tror ikke egentlig på noe som helst?
Det de nok egentlig mener er at de har en slags naïv, pliktoppfyllende tro, med snev av dårlig samvittighet, på det de i voksen alder kan huske at sine foreldre prøvde å påtvinge dem av tro. Jeg kan selv erindre aftenbønner, og den årlige tvangsseeingen av julegudstjeneste på TV. Andre har minner om at de til jul faktisk gikk i kirken, men det er sannsynligvis opplevelsen av å gjøre noe sammen med familie som var det fine og ikke betydningen av hva nå presten messet om. Jeg tror ingen tar skade av det, men det er ikke noe jeg prøver å skryte på meg i voksen alder som en del av noe jeg tror på.
Har du ikke reflektert over troen siden du var barn bør du heller la vær å tviholde på religionen - den vil ikke hjelpe deg uansett. Hvorfor ikke snakke om voksentroen? Da viser du at du har hatt en reflektert vurdering og faktisk tror på noe som gir deg, som voksen, mening. Du tar da ansvar for din egen tro istedenfor å unnskylde deg med en tro som andre ikke klarte å overbevise deg om da du var barn. Hvilken mening kan da barnetroen gi deg nå?
Postscript:
Selv om det er begrepet "barnetro" jeg angriper her er det fortsatt de som insisterer og mener de har barnetroen i behold (akkurat som det er noe de når som helst risikerer å miste), men hva er det egentlig de tror på? Kan de sin kateket og f.eks. skjønner de viktigheten av at Jesus ble korsfestet? Men siden de har barnetroen er det ingen religiøse spørsmål de behøver å forholde seg til som voksne, akkurat som da de var barn. Og det er jo lettvint og greit, samtidig som de er under ”den kristne beskyttelse”, for sikkerhets skyld.
- Julenissen
- Tannfeen, dodraugen og andre tvilsomme figurer
- At figurene i barneseriene på TV er ekte
- At godteri er mye sunnere enn mat
- At voksne alltid er klare til å leke
- At fisk kommer i firkanter fra frysedisken, ikke fra havet
- At Sabeltann er en farlig mann
- Alt som i øyeblikket er viktig
Så, de som stadig hevder de har barnetroen i behold er bare skrekkelige barnslige og tror ikke egentlig på noe som helst?
Det de nok egentlig mener er at de har en slags naïv, pliktoppfyllende tro, med snev av dårlig samvittighet, på det de i voksen alder kan huske at sine foreldre prøvde å påtvinge dem av tro. Jeg kan selv erindre aftenbønner, og den årlige tvangsseeingen av julegudstjeneste på TV. Andre har minner om at de til jul faktisk gikk i kirken, men det er sannsynligvis opplevelsen av å gjøre noe sammen med familie som var det fine og ikke betydningen av hva nå presten messet om. Jeg tror ingen tar skade av det, men det er ikke noe jeg prøver å skryte på meg i voksen alder som en del av noe jeg tror på.
Har du ikke reflektert over troen siden du var barn bør du heller la vær å tviholde på religionen - den vil ikke hjelpe deg uansett. Hvorfor ikke snakke om voksentroen? Da viser du at du har hatt en reflektert vurdering og faktisk tror på noe som gir deg, som voksen, mening. Du tar da ansvar for din egen tro istedenfor å unnskylde deg med en tro som andre ikke klarte å overbevise deg om da du var barn. Hvilken mening kan da barnetroen gi deg nå?
Postscript:
Selv om det er begrepet "barnetro" jeg angriper her er det fortsatt de som insisterer og mener de har barnetroen i behold (akkurat som det er noe de når som helst risikerer å miste), men hva er det egentlig de tror på? Kan de sin kateket og f.eks. skjønner de viktigheten av at Jesus ble korsfestet? Men siden de har barnetroen er det ingen religiøse spørsmål de behøver å forholde seg til som voksne, akkurat som da de var barn. Og det er jo lettvint og greit, samtidig som de er under ”den kristne beskyttelse”, for sikkerhets skyld.
Labels: Betraktninger


0 Comments:
Post a Comment
Links to this post:
Create a Link
<< Home